Av akademiske tabuer er det vel ingen større klisjé enn å forelske seg i forskningsobjektet sitt. Men dette er ikke noe bachelorstudenter i filosofi lærer særlig om. Når jeg senere ble masterstudent i organisasjonsteori, og ledet en studie sammen med fire medstudenter, var jeg dermed ikke forberedt på å falle inn i en klisje.
Heldigvis var det ikke en person som vekket min affekt, men en organisasjon. Jeg hadde allerede flørtet med den en stund – bodd i dens hus, spist dens mat, snakket til den gjennom velferdstinget (og brukersurveys på mail). Men SiO har et slør av fremmedhet over seg, hjulpet av kontroverser og kritikk. Når jeg studerte hvordan SiO Helses jobber med å utvikle nye tjenester for studentene og deres pilotprosjekt Studenter Spør, fikk jeg innsikt i noe som sjelden kommer frem i diskusjon om studentsamskipnaden – de ansatte. Helsepersonell som med glød jobbet for å finne på nye tiltak, med en lidenskap for studentenes velferd.
Prosjektet vårt hadde jævlig dårlig timing, med datainnsamling akkurat når korona trådde til. Men det ga også egenartet innsikt. I datainnsamlingen om studentenes behov for (psykisk og somatisk) helsehjelp i en tid preget av korona og nedstengning av Oslo fikk vi innsyn i hjerteskjærende perspektiver – utrygghet, angst og ensomhet. Det kan ikke være tvil om at SiO har en viktig rolle for studentene, i sitt mangfoldige tilbud av tjenester mennesker trenger i en sårbar periode – tilgjengelig husly, helsetilbud, noen å snakke med, et sted å spise med venner, støtte til studentorganisasjoner. Det er en vanskelig rolle, med vanskelige avveininger.
Mitt kandidatur tilbyr ikke fullt innsyn i hvordan SiOs hovedsstyre bør fungere. Jeg har mer intim kjennskap til SiO enn de fleste – fra perspektiver som tjenestebruker, deltaker i studentdemokratiet og organisasjonsstudent -, men et problem som skjærer gjennom organisasjonen på flere nivåer er problemer med kommunikasjon og transparens. Jeg vet rett og slett ikke helt hvordan hovedstyret fungerer enda, som begrenser min innsikt i hvordan den bør forbedres.
Men jeg kan love å være en engasjert representant som brenner for studentenes interesser, med organisasjonserfaringen (og -teorien) til å lære fort. Jeg har hatt en lidenskap for organisasjonsvirksomhet siden tenårene, og de siste par årene har dette blitt fokusert mot studentorganisasjonslivet. På liten tid har jeg hatt mange verv. På instituttet, fakultet, universitetet, velferdstinget, og som leder av en nasjonal studentorganisasjon. Jeg har høylytt talt mine medstudenters sak ovenfor ledelse som har mistet synet av studenters behov.
Jeg har mange styrker som studentene i Oslo og Akershus kan dra nytte av, og stiller meg tilgjengelig som kandidat til hovedstyret. Der vil jeg kjempe for en bærekraftig organisasjon som er en trygg arbeidsgiver, og mest av alt imøtekommer studentenes mangfoldige behov – fra internasjonale studenter uten annet sted å bo, nye studenter som ser etter et fellesskap, studenten med helseplage som trenger hjelp, til studenten som knapt vet hva SiO er men bruker Athletica. Og kanskje vet hen hva SiO er når to år er omme.